Det er økende resistens hos innvollsorm mot de ulike ormekurene. Det er derfor viktig å få ned bruken på ormekurer og heller behandle strategisk. De fleste hester utvikler en viss immunitet mot innvollssormen og vil med økende alder være mindre utsatt for smitte. Kartlegging av hvem som er smittebærere vha avføringsprøver kan bidra til å få ned bruken på ormekurer. Det er viktig med andre forbyggende tiltak som god beitehygiene med fjerning av møkk, vending av jorden i luftegårder/beite som brukes bare av hest, lavere dyretetthet, sambeiting med andre dyreslag, luftegårder uten gresstilgang, drenerende masse i toppsjiktet, ikke fôre på bakken.
Innvollsormen har en livsyklus både inni og utenfor hesten. I all hovedsak kan man si at egg skilles ut med avføringen. De utvikler seg til infektive larver ute i miljøet ved rette forhold. Larvene spises av hesten gjennom gress, høy etc og voksen innvollsorm utvikler seg i tarmkanalen. En del innvollsorm kan ha vandringer inni kroppen til ulike organer og noen kan legge seg inni tarmveggen i dvale gjennom vinteren. Ved temperaturer under 5 grader klarer ikke utviklingen fra egg til larve å skje, men mange egg overvinterer ute i miljøet til neste sesong.
Kliniske symptomer: varierende grad med avmagring, dårlig pels, mild til kraftig diare, kolikk, bukhinnebetennelse, feber, nedsatt prestasjon, hoste.
Vanlige innvollsormer
Spolorm: vanligst hos føll og unghester, voksne orm er 40-50 cm lange og lever i tynntarmen. Før de slår seg til ro her har de en vandring gjennom lever og lunger. Store mengder orm kan blokkere tarmen og gi kraftig kolikk. Det er viktig å behandle føll og unghester før mengden bli for stor. Alle føll bør behandles 5-6 uker etter beiteslipp, deretter en gang midt i beitesesongen (hvis over 2 måneder på beite) og ved innsett. Unghester behandles ved beiteslipp, midt i beitesesong (hvis over 2 måneder) og ved innsett. Benytter ofte benzimidazol eller pyrantel preparat.
Små strongylider: cyatostomer. Et stadig økende problem pga utvikling av resistens.Larvestadiene borer seg inn i tarmveggen og utvikler seg til voksne larver. Om vinteren kan de ligge i dvale inni tarmveggen. Felles inn eller utvandring til tarmveggen skaper skade på tarmen som kan vise seg som diare, kolikk og proteintap. Behandler alle hester unntatt føll ved beiteslipp, deretter behandle utifra eggtellinger resten av sesongen. Benytter ofte makrosykliske laktoner.
Bendelorm: Lever i overgangen mellom tynntarm og blindtarm. Kan gi uspesifikk kolikk og invaginasjon av tarmen. Behandle alle individer som går på permanente hestebeiter (brukt minst 5 år av hest) ved innsett. Benytter ofte praziquantel eller dobbeldose pyrantel.
Store strongylider: Larvene bryter ut gjennom tarmveggen og inn i blodkar der de kan skape trombe/blodpropp i blodkarene som forsyner tarmen og dermed kan de gi skade på tarmen. Behandler alle hester unntatt føll ved beiteslipp, deretter behandle utifra eggtellinger resten av sesongen. Benytter ofte makrosykliske laktoner.
Hestebremslarver: Legger egg på hestebeinene som hesten sleiker i seg. Fester seg i magesekken gjennom vinteren. Behandles med makrosykliske laktoner.
Føllorm: Smitter gjennom hoppemelka eller via huden. Kan i blant gi diare hos unge føll. Behandler mot denne likt som spolorm, kan være lurt å behandle hoppe også hvis det er påvist smitte.
Piskeorm: Kan gi halekløe.
Store besetninger bør ta avføringsprøver for å finne smittekildene og behandle disse. Unghester er det viktigere å behandle med tanke på spolormen. Hester over 3 år opparbeider seg en viss immunitet mot spolorm og kun enkelt hester blir stående igjen med spolorm og skiller ut egg. Disse individene skal avsløres med avføringsprøver. Når man skal behandle er det viktig å ikke underdosere på vekta til individet, da dette vil være med på å utvikle resitens mot middelet.
